Grenseoverskridende tillatelsesprosedyre

Espoo-prosedyren er en transnasjonal høring av mulige grenseoverskridende virkninger, der potensielt berørte land kan ta stilling om de ønsker å delta i KU-prosessen, slik den er beskrevet i Konvensjon om konsekvensutredninger for tiltak som kan ha grenseoverskridende miljøvirkninger.

Espoo-prosedyren består av to trinn: En varsling om tiltaket med en forespørsel til potensielt berørte land om å delta i KU-prosessen, og en senere konsultasjon om KU-dokumentasjonen med de som har valgt å delta.

Et frivillig oppstartsmøte vil arrangeres med Espoo-myndighetene fra alle potensielt berørte land for å beskrive tiltaket og igangsette en dialog mellom Espoo-myndighetene. På møtet vil tiltaket og tidsplan for tiltaket bli presentert. Et informasjonsdokument om tiltaket vil utarbeides for varslingsprosessen.

Videre vil en KU-rapport inkludere en analyse av spesifikke tiltak med en beskrivelse av mulige grenseoverskridende virkninger. Basert på dette vil deltakende land bli konsultert, og deres merknader, sammen med merknader fra parallelle nasjonale prosedyrer, vil inkluderes i beslutningsprosessen for endelig godkjenning av tiltaket.

Myndigheter og offentligheten vil bli involvert ved to anledninger: Varsling (scopingfasen) og konsultasjon om KU-dokumentasjonen (etter innlevering av søknad om tillatelse). Det vil være en nasjonal og Espoo høringsperiode i varslingsperioden og igjen under den nasjonale og internasjonale konsultasjon om KU.

Espoo-konvensjonen fastsetter Partenes forpliktelser til å utrede miljøvirkninger av visse aktiviteter på et tidlig stadium i planleggingen. Den fastsetter også Statenes generelle forpliktelse til å varsle og konsultere hverandre om alle større tiltak som vurderes og som sannsynligvis vil ha betydelige negative grenseoverskridende miljøvirkninger. Konvensjonen ble vedtatt i 1991 og trådde i kraft 10. september 1997 (mer informasjon på www.unece.org).